Fremtiden

Fremtiden. Det er nå den formes. Det er nå de viktige valgene skal tas. Det er nå vi skal lære. Og det eneste jeg vet med sikkerhet at jeg er flink til - er å lære nye ting. Det legges mye vekt på det, alt man skal kunne. Alt man skal ta med seg videre. Men den kunnskapen jeg er mest glad for å bære med meg videre, er ikke matematiske ligninger, kjemiske begrep eller franske ord og utrykk som vi får undervist og banket inn i hodet i timene. Jeg vil heller si at det er det å inngå nye vennskap, det å aldri gi opp drømmene sine uansett hvor mye motstand du møter på, og å stå opp for det du tror på - uansett om det betyr å stå alene. Entusiasmen for å lære, mot til å prøve og feile, tålmodigheten til godta og forstå mennesker, i tillegg til evnen å tilgi både andre og seg selv - det er det som betyr noe. Å oppmuntre og vise omsorg til hverandre. Det er ikke før nå i det siste jeg har innsett hvor viktig det er. 

På vei mot en fremtid etterlater man seg også en fortid. Vi går alle rundt med arr - dype som knivstikk eller som små skorper. Uansett, gjør det vondt. Arrene som er der, de forsvinner aldri. Selv ligger mitt eget speil i tusen små glasskår strødd rundt meg. Speilet som holdt meg sammen, speilet som reflekterte meg. Bitene er på vei til å samles sammen igjen nå, ting er endelig på vei til å bli helt - men de små, usynlige sprekkene vil likevel alltid være der. Jeg har ikke pleid å vise det for noen, de sprekkene. Har tatt på meg masken og gått ut på teaterscenen, den vi alle står samlet på. For vi har dem på alle sammen - maskene som skjuler såre minner, vonde dager og knuste hjerter. Men i den siste tiden har teatersminken og den fæle masken blitt tatt av. Alle arrene, glasskårene - jeg har lært av dem. Lært å ikke la meg forbitre. La fortid være fortid. Bitterhet, frykt, sinne og fortvilelse er som en sykdom. Kjemper du ikke mot det, tar det knekken på deg. Jeg har alltid klart meg på egenhånd, aldri sluppet noen inn. Men nå har jeg noen å kjempe sammen med. Alt har blitt så mye enklere. 




Fremtiden, dere. Ikke vet jeg hva den bringer. Jeg håper for alle sin del at den er fylt med masse glede. Det er valgene man tar som lager veien inn i fremtiden - og jeg går mot det skiltet det står "lykke" på. Åpne opp hjertet, smil - og tenk at det er når det er som mørkest at stjernene skinner mest. 

 

Én kommentar

andreaeee

31.jan.2012 kl.15:18

så nydelig skrevet! du har virkelig talent!!

Skriv en ny kommentar

Susanne - Foto

Susanne - Foto

17, Førde

Hei! Mitt navn er Susanne. Jeg er 17 år gammel, og kommer fra Førde. På denne bloggen vil jeg hovedsaklig legge ut bilder som jeg har tatt selv. Kameraet jeg bruker, er Canon EOS D1000, og et objektiv på 18-200 mm. Følg meg gjerne på weheartit: http://weheartit.com/shephoto

Kategorier

Arkiv

hits