Confession time

Jeg har slukket lyset på soverommet. Krøpet sammen i fosterstilling i sengen, tviholder rundt puten. Holder øynene lukket. Jeg er redd. Ikke for mørket. Ikke for skumle spøkelser, hufsa, innbruddstyver eller grønne monstre under senga. Jeg er redd mine egne tanker. De som jager rundt i hodet mitt og etterlater meg hjelpesløs. Forvirret, fortapt og maktesløs. 



Jeg skjønner ikke hva som har skjedd. Før var jeg fryktløs. Tok sjanser - tok løpefart og satset på det høyeste. Nå er jeg så altfor redd for å feile. Den gamle meg kunne ikke brydd seg mindre om hva andre syntes om meg. Jeg ga faen, jeg hadde venner som tok meg for den jeg var og det var godt nok. Og det burde fortsatt være godt nok, for de vennene er der jo fortsatt. Jeg har til og med fått nye, fantastiske venner. Men nå har jeg istedet tanker som "ånei, h*n liker meg ikke, hva kan jeg gjøre for at han eller hun skal like meg bedre?" Jeg tør ikke lengre si det jeg mener høyt, i frykt for hva andre skal synes om meg. Har blitt feig. Det er så utrolig mye jeg skulle ønsket jeg taklet bedre. Før var jeg elendig på å være noe annet enn meg selv, men nå har jeg tatt på meg skuespillerrollen til en karakter som jeg ikke engang kjenner selv. Det er skummelt. Jeg er pissredd. Liker det ikke. I tillegg er jeg i en periode der jeg stadig finner nye feil med meg selv. Jeg ser på alle rundt meg, hvor pene de er. Sammenligner dem stadig med meg selv, og får lyst å knuse mitt eget speilbilde. Føler jeg ikke passer inn noe sted. Føler meg som en taper, en idiot uten mål og mening. Føler meg svak. Det verste er at jeg ikke skjønner hvorfor det er sånn. For jeg har jo aldri hatt det så bra som jeg har det nå, har aldri følt meg så lykkelig som de siste 8 månedene. Har egentlig aldri følt meg så verdsatt og så trygg. Jeg tror bare jeg står ved et veiskille nå, og er usikker på hvilken vei som fører meg hjem igjen. 



Jeg skal legge meg ned på puten igjen nå, og atter en gang lukke øynene. Men denne gangen skal ikke tankene mine få jage meg. Jeg skal stenge dem ute. Skjerpe meg, smile og bare være lykkelig. 


Har lest igjennom dette innlegget 456 ganger nå, og er fortsatt usikker på om jeg skal poste det. Hvorfor er det så vanskelig å skrive om følelser uten at det blir patetisk? Følte bare dette var noe jeg trengte å sette ord på. 

Én kommentar

Pernille

01.05.2012 kl.22:59

uff, er ikke lett å ha det sånn! får håpe det blir bedre snart, og inntill det, husk at du er nydelig uansett hva :-)

Skriv en ny kommentar

Susanne - Foto

Susanne - Foto

17, Førde

Hei! Mitt navn er Susanne. Jeg er 17 år gammel, og kommer fra Førde. På denne bloggen vil jeg hovedsaklig legge ut bilder som jeg har tatt selv. Kameraet jeg bruker, er Canon EOS D1000, og et objektiv på 18-200 mm. Følg meg gjerne på weheartit: http://weheartit.com/shephoto

Kategorier

Arkiv

hits